Hva er et fosterhjem?

Et fosterhjem er et privat hjem som tar vare på et barn som for en kortere eller lengre periode ikke kan bo hos foreldrene sine. Tilbudet tilpasses det enkelte barn med ulike støttefunksjoner.

Som fosterforelder kan du fylle et liv med mening. Du bidrar til å gi barnet utviklingsmuligheter. I ditt hjem kan et fosterbarn finne den alminnelige, trygge hverdagen det trenger. Trygghet, kjærlighet og stabilitet i et fosterhjem gir nye muligheter for utvikling til glede for både fosterbarn og fosterforeldre. Selv om det til tider er en krevende oppgave å være fosterforeldre, vil du også kunne glede deg over at barnet viser glede og begynner å stole på menneskene rundt seg.

Hva er et spesialiserte fosterhjem?

Et spesialisert fosterhjem er et tiltak for barn og unge som trenger ekstra omsorg og oppfølging i hverdagen. Det kan bety at  barnet eller ungdommen har så store eller sammensatte omsorgsbehov at et ordinært fosterhjem ikke strekker til for å ivareta behovene til barnet. I CRUX er en av de voksne engasjert som fosterhjem på heltid, og inngår en oppdragsavtale med lønn og andre betingelser.

Hvem kan bli fosterforeldre?

Fordi fosterbarn er ulike, trenger vi også fosterhjem som er ulike, – som har forskjellig kulturbakgrunn og ulike interesser. Det er behovene til det enkelte barn som er styrende ved valg av fosterforeldre.

Felles er at fosterforeldre har god omsorgsevne og overskudd til andre. Vi søker etter rause og tydelige voksne som er tålmodige og løsningsorientert, og som er villige til å ta imot veiledning. For å bli fosterforeldre må en ha god helse og en stabil familiesituasjon. Det er viktig at begge foreldrene er motiverte og at egne barn er innstilte på å ta imot fosterbarn.

Som spesialiserte fosterhjem søker en fortrinnsvis familier med to voksne i hjemmet hvor egne barn er over 16 år.

Hva er årsaken til at noen barn må bo i fosterhjem?

Vanlige årsaker til at barn flytter i fosterhjem kan være knyttet til rusrelaterte og/eller psykiske problemer hos foreldrene og fysisk eller psykisk mishandling

Fosterbarn- hvem er de?

Fosterbarn har en ting til felles – de bor ikke hos sine biologiske foreldre. Ut over dette er de like forskjellige som alle andre. Fosterbarn har krav på å bli møtt som de unike individer de er. De har en «gnist» i seg, og trenger noen som tenner gnisten.

Mange barn som flytter i fosterhjem mangler selvsagte ferdigheter og naturlige hverdagserfaringer. Barna har ofte brukt kreftene på «å overleve» i en kaotisk hjemmesituasjon. Fosterbarn som har vært utsatt for omsorgssvikt kan føle på mye skam og skyld. De kan avise fosterforeldrene på en slik måte at fosterforeldrene kan tvile på seg selv som kjærlige, gode omsorgspersoner. Fosterbarna avviser ikke fordi de ønsker å gjøre dette, men det er en måte å beskytte seg selv på. De tror ikke de fortjener å bli elsket. Gjennom små minutt til minutt-samhandlinger i det daglige livet, vil fosterfamilien få talløse muligheter til å endre hvordan barnet tenker og føler om seg selv og andre. Hverdagsrutiner og samhandlingssekvenser er byggesteiner for barns tillit og trygghet

Hvilke særlige omsorgsbehov kan fosterbarn ha?

Barn som har opplevd omsorgssvikt strever ofte med lav selvtillit, fysiske og psykiske problemer, savn og tristhet, sinne og aggresjon. Mange har i tillegg utfordringer i forhold til skoledeltakelse eller i sosiale sammenhenger.

Hvem er CRUX?

Stiftelsen CRUX er en landsomfattende, diakonal og ideell stiftelse som tilbyr tjenester innen helse- og sosialfeltet i Norge.  Organisasjonen ble stiftet i 1987, med formålet om å avdekke hjelpebehov i befolkningen, og bidra med konkrete tiltak for å bedre livskvaliteten for mennesker som trenger det.

Vi tilbyr tjenester innen barnevern, psykisk helsevern, rus- og avhengighetsbehandling til oppfølgingstjenester med blant annet bo- og arbeidstrening etter endt soning eller behandling. Arbeid med familie og pårørende er en viktig del av vårt arbeid. CRUX har også tilbud til mennesker med psykisk utviklingshemming.

Se om du kan være aktuell som fosterhjem i CRUX:

Ta fosterhjemstesten vår

Avgjerande for barns utvikling

I eit samfunn der kvardagen vert meir styrt av kalenderen, organiserte fritidsaktivitetar og logistikk, har gjerne fri leik blitt ei mangelvare for ein del barn. «Rekk eg å leika i dag?», er ord du kanskje har høyrt frå ein barnemunn? Somme vaksne ser dessutan på leik berre som eit reint tidsfordriv, noko uviktig eller barnsleg.

Nyare forsking har derimot fått eit stadig aukande fokus på kor avgjerande leik er for den generelle og typiske utviklinga til barn.  Leik er barna sin mest naturlege måte å kommunisera og uttrykkje seg på. Særleg etter vanskelege belastningar og traumer ser ein at leik er ein veg til forandring og læking, både for barn og vaksne.

Hjerneutvikling gjennom leik

Naturen har programmert leik som eit biologisk system i hjernen. Om barn ikkje blir stoppa gjennom frykt og/eller straff, vil dei ta «ansvar» for si eiga hjerneutvikling gjennom leik. Sårbarheita ligg mykje i kor bundne barna er til dei vaksne som omgir dei, og korleis dei vert oppmuntra og stimulert til nysgjerrigheit, engasjement og utvikling gjennom leiken.

Frykt er ein effektiv stoppar for leiken. Om ein er utrygg, redd eller traumatisert, er dette eit dårleg utgangspunkt for leik og utforsking. For å få til den gode leiken, er det viktig at barnet er ope for sanseinntrykk og kan kjenna, smaka og bevega seg, og at det kjenner fridom til å tenkja, vera kreativ og fantasera. Om eit barn opplever leik som ein prestasjonskrevjande aktivitet, blir det vanskelegare å vere kreativ og «fri».

Traumatiserte barn og leik

Motsatsen til leik er ofte psykisk samanbrot og/eller depresjon. For traumatiserte barn kan det å få moglegheit til å leika vera med og bidra til å organisere komplekse hendingar og inntrykk, ved å hjelpa dei til å skapa ei historie, ei meining og samanheng. Leiken blir då eit viktig verktøy for å øva på å handtere vanskelege kjensler som redsle, uro, aggresjon og angst på ein trygg måte. Han blir ein veg til å prøva nye måtar til å kontrollera og meistra traumatiske situasjonar. Tid for leik er det viktigaste for eit barn som har hatt det vanskeleg, til dømes at det er utsett for vald, traumer eller krig. Barns evne til å halda fokus og gjera seg nytte av leik, er ofte sterkt redusert om dei har hatt det vanskeleg. Det krevst tid, tolmod og tryggleik for at dei skal kunne etablera eller reetablera denne evna.

Leik er den viktigaste arenaen for å «henta seg inn» og å  syna kva ein er oppteken av, korleis ein har det, eller kva ein ønskjer å forstå. Om eit barn ikkje er nysgjerrig, trass i at det til dømes har tilgang til gode og interessante leiker, må ein sjå på kven som er ilag med barnet når leiken skal «stimulerast». Barnet må kjenne seg så trygg som mogleg, til dømes ved å ha ein viktig relasjon med seg inn i rommet, og eventuelt få hjelp av denne til å komma i gang med leiken.

Tryggleik som platform

Det er stor forskjell på å bli fortald at du er trygg versus å erfara at du er trygg. Det er heilt ulike nettverk i hjernen som er i aksjon. Når du kjenner deg trygg, dempar stressresponssystemet i hjernen seg. Når du blir fortalt at du er trygg, gir kroppen ein «beskjed» om dette til cortex, den delen av hjernen me nyttar til behandla informasjon, ta avgjersler og planlegga, men denne «beskjeden» har ikkje nødvendigvis den same effekten som ei oppleving av å vera trygg. Bruk av sansemotorisk stimulering kan då bidra til auka tryggleik. Tre sansar som er nyttige i slik stimulans er muskel- og leddsansen (det sit sansereseptorar i alle musklar og kvart einaste ledd i kroppen), balansesansen og berøringssansen.

Openheit og nysgjerrigheit er føresetnader for god leik. Tryggleik er plattforma og utgangspunktet. Om ein er trygg, blir ein nysgjerrig og ønskjer å utforska. Kven er rundt oss? Kven kan vi engasjere i leiken? Kva kan eg oppdaga?. Det som er kjekt og gir oss positive opplevingar ønskjer me å repetera. Slik kan leiken utvikla seg til ein sjølvforsterkande sirkel, som fører til gjenkjenning og meistring. Repetisjon stabiliserer innlæring, både fysisk og psykisk. Ein ser også at dette er viktig nevralt, altså for hjernen. Ein blir meir stabil og kjapp, det bidrar til vekst av sjølvkjensla –- og slik held ein den sjølvforsterkande sirkelen i gang.

Leik og læring

Når «leikesystemet» er aktivt, stimulerer ein til utforsking av relasjonar, samspel, sosiale reglar, tankar, kjensler, åtferd og sanseopplevingar.  Ein lærer seg òg sosiale kodar gjennom leik: Korleis samspela, kor går grensene, korleis løysa konfliktar, korleis seia ifrå og korleis forhandla. Dette er alle viktige sosiale aspekt i oppveksten som me utviklar gjennom leik.

Deling av positive emosjonar betyr mykje for god og konstruktiv leik, og bidrar til utviklinga av hjernen. Å oppleva positive kjensler, til dømes glede, nysgjerrigheit eller konsentrasjon, skapar i seg sjølv moglegheiter for endring av hjernen sitt nevrale reaksjonsmønster. Dei positive kjenslene stimulerer nemleg nivåa av hormona dopamin, oxytocin og prolactin. Gjennom ulike verkemåtar bidrar desse hormona til kjensle av velvære, og aukar i tillegg moglegheita for etablering av nye synapsar og nettverk i hjernen. Eit ytterlegare potensiale ligg i det å dele slike positive kjensler og erfaringar med andre. Slike delte augneblinkar med positive kjensler er kraftfulle markørar for sosial tilhøyrsle og oppleving av eigenverd, som òg kan bidra til integrasjon av nervesystemet. Repeterande augneblinkar med positive kjensler, og særleg når desse vert delte med andre menneske, er ganske enkelt positive for utviklinga av god psykisk helse.

Å leika i lag er ein måte å kommunisera sensitive tema på som gir sterke strategiar for sjølvregulering og reguleringsstøtte – altså at barn får den støtta dei treng til å regulera kjensler og åtferd når dei er saman med andre. Leiken aukar evna til «mentalisering», evna til å byta perspektiv og setta seg inn i andre sin situasjon. Leik kan også bidra til å styrka foreldreferdigheiter, gi auka kjensle av fellesskap og tilhøyrsle – noko som er eit grunnleggande behov for oss menneske.

Ein mental tilstand

Det er viktig å sjå på leik som ein mental tilstand, heller enn «berre» leik. Det fine med det er at leiken ikkje blir aldersbunden. Alle kan leika! Med mental tilstand meiner me at ein kan vera åleine i leiken, at ein kan leika med eller utan ord, og at ein kan vere i lag med andre – der leiken utgjer ein kommunikasjonsveg. Når vaksne går inn i denne mentale tilstanden, gir det rom for å «hente seg inn».e vaksne leikar og fantaserer faktisk langt meir enn me er medvitne om. Men utviklingshistoria til den enkelte er forskjellig, og påverkar kva aktivitetar som gir oss den mentale tilstanden av leik.

Vegen til endring

Leik er altså ikkje noko tull eller unyttig tidtrøyte, det er ramt alvor. Leik er motsatsen til depresjon. Alle som er opptatt av å bidra til endring hos barn og vaksne som har levd vanskelege liv, bør ta innover seg denne kunnskapen. Ei leiken innstilling, «playfulness», er vegen til endring. Me må derfor oppgradera verdien av leik. Han er gøy, han treng plass, og han kjem lett når ein har det bra! Me må rett og slett leika meir – på tvers av alder og kjønn!

Kjelder: Webinar frå RVTS Sør http://www.barnehoydekonferansen.no . Foredrag av Anna Norlén frå Ericastiftelsen og psykologspesialist, Kaia Næss Johannesen.

Heine Steinkonf «Lek – veien til endring»

Foto: Marit Areklett

Følg cruxhjem på instagram

CRUX – hjem består av 3 avdelinger; CRUX hjem- Bergen, CRUX hjem- Steinkjer og CRUX hjem- Solstrand.

Verdens viktigste jobb

Fosterhjemmene har verdens viktigste jobb! – og danner grunnmuren i vår arbeid. De tar vare på de mest sårbare barna i landet vårt. Barn som ikke har blitt ivaretatt og som har blitt sviktet av sine foreldre av ulike grunner. Fosterhjemmene reparerer med å gi barna nye omsorgserfaringer i livet. Erfaringer på at voksne er til å stole på, at de voksne forstår deres behov og vil de vel. De gir mye omsorg preget av godhet, setter krav og gir støtte, er tålmodige og rause. De vektlegger de små øyeblikkene av glede og utvikling, og står støtt i de krevende periodene, for det er det også. Fosterhjemmene gjør en fantastisk innsats 24/7.

CRUX er så heldig å ha mange flotte fosterfamilier, og vi blir stadig imponert over den innsats som legges ned i den enkelte familie. I dette må jeg også få fremholde at det er hele familien som gjør en jobb i dette, ikke bare fostermor og fosterfar.  Også andre i familien har stor innvirkning og betydning for barnets totale omsorgsituasjon.

Det er et stort behov for flere fosterhjem i samfunnet. Det er vanskelig på forhånd å forstå hva det innebærer å være fosterhjem. Vi tenker det derfor er særlig viktig å ha noen som gir støtte og hjelp når en går inn i denne viktige oppgaven.

Støttespillere

Fagkonsulentene er fosterhjemmene sin nærmeste støttespiller. Deres rolle er å gi nødvendig opplæring, veiledning og støtte til fosterhjemmene for at de skal klare den oppgaven de tar på seg. For å klare dette trenger de høy faglig kompetanse og trygghet i seg selv og i relasjon til andre. Fagkonsulenter i CRUX er spesielt egnet og har særlig høy faglig kompetanse innen fosterhjemsområde, og ikke minst i den faglige forståelsen av hvordan sviktende omsorg kan påvirke barns utvikling og helse.

Alle våre fagkonsulenter har en grunnutdanning innen barnevern og relevant videreutdanning, noen har også master. I tillegg har alle våre ansatte ulike, relevante kurs og metoder som bygger vår kompetanse og bidrar til faglig påfyll slik at vi kan gi hensiktsmessig hjelp og støtte til fosterhjemmene våre. Fag beskytter. Fagkonsulentene er derfor særlig opptatt av å formidle sin kunnskap gjennom å ha faglig fokus i veiledning og gi faglig kurs til fosterhjemmene.

God jevn forutsigbar oppfølging, tilgjengelighet og fleksibilitet er noe vi vektlegger i vårt arbeid, i tillegg til det faglige. Vi ønsker å være tett på familiene for å skape en trygg relasjon hvor støtte og utvikling kan skje. Vi jobber mot et felles mål, hvor barna skal oppleve utvikling og mestring slik at de blir trygge unge voksne. Vi står sammen med familiene i gode og mer utfordrende perioder – Som fosterhjem i CRUX står du aldri alene! Når du er der for barnet er vi der for deg.

Helhjertet og Raus, Dristig og Solid

Våre verdier er helhjertet og raus, dristig og solid. Dette kjennetegner menneskene i CRUX, både fosterhjem og ansatte, og er retningsgivende i alt vi gjør. Dette betegner troen på at de beste resultater oppnås når det faglige og det vanlige virker sammen i gode strukturer. Vi tror at en faglig forståelse beskytter og hindrer at moralismen gror. Vår tilnærming er at det ikke finnes vanskelige barn, men bare barn som har det vanskelig. Dette gir en bedre inngang til å gi barnet nye erfaringer og hjelp til forståelse slik at endring kan skje.

Følg cruxhjem på instagram

Bilde: Pricilla Du Preez, Unsplash

Fra fødselen av er barn helt avhengig av voksne for å overleve. Barn knytter seg til og tilpasser seg omsorgspersonene uavhengig av hvor god omsorg de får. Det handler altså om kvaliteten på tilknytningen, og om denne fremmer eller hemmer utvikling. Med bakgrunn i de tidligste relasjonserfaringene med omsorgspersonene lærer barn om seg selv, hvordan verden er og hva det kan forvente av andre, og generaliserer disse erfaringene (1). Barnet utvikler en indre arbeidsmodell som sier noe om hvordan samhandling med andre generelt vil være.

Mange barn som har erfart omsorgssvikt og traumer har levd under utviklingshemmende omsorgsbetingelser. Den sviktende omsorgen og traumene handler både om ting barnet er utsatt for, men også om mangel av det gode de ikke fikk. Begrepet utviklingstraumer referer til et dobbelt belastningsforhold, hvor barnet både utsettes for traumatiske belastninger samtidig som omsorgen svikter (2).  Sentrale områder i hjernen påvirkes og endres av tidlige og vedvarende traumebelastninger, særlig påvirker det barnets tilknytning, hukommelse, evne til krisehåndtering, emosjonssystemet samt evne til refleksjon og selvforståelse (3).

Utviklingstraumer rammer dermed bredt, og påvirker barns fungering på sosiale, atferdsmessige og funksjonelle områder. Helt konkret kan dette vise seg som atferdsvansker, vansker i nære relasjoner, uro og engstelse, vansker med impulskontroll, avhengighet og tilbaketrekning m.m (3). Barnas atferd og reaksjoner kan forstås som reguleringsvansker med bakgrunn i sviktende omsorg (2).

Det er lett å tenke at en må ha spesialkompetanse for å kunne hjelpe barn med utviklingstraumer, men det finnes veldig gode muligheter til å hjelpe barna i hverdagen enten det er i egne familier, i fosterfamilier, barnehager, skoler, idrettslag etc. Det viser seg nemlig at skader som oppstår i relasjon også heles i relasjon (4). Noe av løsningen innebærer å gi barnet nye og gode relasjonelle erfaringer over tid, i et så stort omfang at den indre arbeidsmodellen til barnet endres. Samtidig skal man hjelpe barnet til å håndtere og regulere følelsene sine.
Traumebevisst omsorg (TBO) er en forståelsesramme som både tar høyde for barnets livsbetingelser og tidligere erfaringer. TBO baserer seg på tre grunnpilarer: Trygghet, relasjon og følelsesregulering, og rekkefølgen på disse er viktig (3).

Trygghet

Utviklingstraumatiserte barn kan ha begrunnet frykt for egen sikkerhet, eller sikkerheten til noen de er glad i. De kan også ha problemer med å stole på at voksne beskytter dem. Det er verdt å merke seg at fysisk trygghet ikke er det samme som opplevd trygghet. Utviklingstraumatiserte barn har ofte et hypersensitivt nervesystem, og samtidig dårlig evne til å regulere egne følelser og atferd. Voksne kan tenke at barnet er trygt, men barnet kan allikevel føle utrygghet og ha høy indre aktivering. For å hjelpe barn til å føle seg trygge, må vi se verden gjennom deres øyne, ut fra deres erfaringer, og tilrettelegge ut fra disse.  En får nemlig ingen utvikling uten at barnet føler seg trygt.

Relasjon

Traumeutsatte barn har gjerne lært å forbinde voksne med vonde følelser, og dette kan fører til at de møter voksne med mistenksomhet, unnvikelse eller uvennlighet. Barns atferd kan utfordre voksne i stor grad. Endring av hvordan barn inngår i relasjon med andre og hvordan de greier å nyttiggjøre seg kontakt med voksne, forutsetter at barnet opplever trygghet og får gode relasjonelle erfaringer over tid. Det gir mulighet for reparasjon av tilknytningskader. Det er også viktig for at barnet skal få den støtten det trenger for å kunne regulere seg selv.

Det kan være nyttig å vite at vi alle er utstyrt med speilnevroner i hjernen som gjør at vi kopierer andres emosjoner. Når barnet møter oss med sinne, er det derfor en naturlig reaksjon at vi blir sinte tilbake. Dette er imidlertid lite hensiktsmessig. For å få til endring hos barnet må vi forsøke å se bak atferden og møter følelsene og behovene, og ikke la oss villede og irritere av barnets atferd og smerteuttrykk. Det betyr at den voksne må ha kontroll på egne følelser, og være reflektert og rolig nok i situasjoner til å ikke speile barnets uhensiktsmessige atferd. Tidvis vil en måtte overstyre sine egne refleks-reaksjoner, og dette kan være utfordrende å klare. Det hjelper om voksne forstår at barn gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger, og at barn ikke velger å være vanskelige.  Den voksne har ansvar i samhandlingen og hvordan denne blir.

 Følelsesregulering

Små barn har ikke mulighet til å regulere egne følelser da dette er ikke en medfødt evne (3). Barn lærer affekt- og følelsesregulering sammen med omsorgspersonene sine. Først ved at voksne regulerer barnet helt, så ved at barn og voksne gjør det sammen, og etter hvert greier barnet i økende grad å gjøre dette selv. Utviklingstraumatiserte barn har ofte fått lite reguleringsstøtte tidlig i livet, og greier derfor i liten grad å regulere seg selv. Det blir dermed en primæroppgave for omsorgspersonene å hjelpe barnet med dette (3), og andre nære voksne kan også bidra mye her.

En del voksne kan føle for å disiplinere barn som ikke oppfører seg slik vi ønsker, og TBO blir av noen opplevd som grenseløs. Dette er ikke riktig. Måten grensene settes er annerledes, og det er spesielt hva en gjør før en setter grenser som vil være avgjørende. Barn har ofte gode grunner til å gjøre som de gjør hvis vi voksne er litt nysgjerrige før vi trekker noen konklusjoner. En får ofte bedre grenser som er forståelige for barna dersom voksne og barn snakker sammen før grenser blir satt. Da bære grenser også mer preg av omsorg og beskyttelse enn av straff.

Barn blir rolige og trygge ved å føle seg forstått. Små barn kan en ta på fanget, trøste og bysse. Men hvordan kan en bysse en tenåring som er sint, ikke stoler på voksne og ikke har lært å regulere seg selv? Det er ikke nødvendigvis lett, men det hjelper om voksne har vennlighet i blikk og stemme, forståelse i ord, holdning og handling, og en stor porsjon tålmodighet. Vi må utsette barn for det vi vil de skal lære.  «Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest» gjelder ofte for disse barna.

I møte med sårbare barn og unge peker pilen ofte tilbake på oss selv, og det er viktig å reflektere over hva vi bringer med oss inn i menneskemøtene. Det er nemlig vi som er verktøyet. Vi er alle et produkt av oppveksten og tilknytningserfaringene våre, uten at vi alltid er så bevisst hva vi har med oss. Voksne må vite noe om egne refleks-reaksjoner og triggere, samt hvordan vi regulere oss selv. Kroppsspråket vårt snakker høyere enn ordene, så det er viktig at det vi sier og det vi viser via kroppsspråket stemmer over ens, og at vi forsøker å møte barna med mest mulig følelsesmessig nøytralitet.

Kunnskap om utviklingstraumer og traumebevisst omsorg gjør at voksne i større grad klarer å møte barn med forståelse, empati og håp uansett hvilke erfaringer barna har. Barns hjerne er plastisk, bruksavhengig og formes og utvikles i samhandling med omgivelsene (2). Det gjør at nye erfaringer og strategier etter hvert vil kompensere og erstatte gamle.

Utviklingstraumatiserte barn og unge trenger omsorg i store doser gjennom mange repetisjoner, over lang tid og på mange relasjonelle arenaer samtidig for at det skal gjøre tilstrekkelig mønstre av erfaringer (2). Skolen er en nøkkelarena pga. mengden relasjonelle erfaringer barn gjør her (2). Men vi alle kan bidra – ved at vi alle trekker i samme retning og gir barnet gode relasjonelle erfaringer på den arenaen vi møter dem.  Alle som er sammen med traumatiserte barn, enten det er hjemme, på skolen, på fritiden og ellers i samfunnet, kan bidra i tilfrisknings- og utviklingsprosessen deres ved å være trygge, anerkjennende og omsorgsfulle. Denne måten å møte barn på vil være god for alle barn, ikke bare de utviklingstraumatiserte. Måten vi møter barn på har nemlig stor betydning for deres opplevelse av egenverd.

Mange fosterforeldre har mye kunnskap om traumebevisst omsorg, og de gjør en stor innsats hver eneste dag for å hjelpe barn å hele skader som er blitt påført dem. Det er ikke uten grunn at vi i CRUX oppvekst – hjem kaller hjemmene våre for «fosterhjemshelter».

 Resiliens

Du er gjerne kjent med begreper som løvetannbarn om barn som klarer seg til tross for store belastninger. På fagspråket kaller vi dette resiliens. Resiliens er et begrep som benyttes for å belyse barns positive tilpasning til tross for belastende erfaringer. Utviklingen av resiliens ses ofte som et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale forhold, og det er flere faktorer som spiller inn her. Bl.a. barnets intelligens og temperament, hvor mye støtte barnet har fått i familien, samt ytre støtte fra omgivelsene.

Hva er det som avgjør hvem det går bra med og ikke? Det viser seg at det som skiller de som klarer seg bra under belastende forhold fra dem som ikke gjør det, er at de både har kapasitet og mulighet til å inngå i positive og utviklingsstøttende relasjoner til andre (3). Med utgangspunkt i dette blir det svært viktig å hjelpe barn som har negative relasjonelle erfaringer til å få nye gode erfaringer, slik at de etter hvert kan inngå i utviklingsfremmende relasjoner til andre. Selvregulering synes å være et av de viktigste prosjektene i et barns utvikling, og kvaliteten på tilknytningen har sammenheng med stresshåndtering og psykisk helse senere i livet (1). Dette er også noe av bakgrunnen for at vi i CRUX oppvekst -hjem legger svært stor vekt på at voksne skal forstå, anerkjenne og møte barns følelser. På den måten hjelpes barnet til selvregulering, samt å styrke det relasjonelle båndet mellom voksne og barn både i fosterhjemmet og etter hvert i andre arenaer barn ferdes i.

Kilder:

1. Sjøvold, M.S. & Furuholmen K.G. (2015). De minste barnas stemme. Utredning og tiltak for
risikoutsatte sped- og småbarn. Oslo: Universitetsforlaget

2. Nordanger, D.Ø. & Braarud, H.C. (2017). Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i en ny
traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

3. Jørgensen, T.W. & Steinkopf, H. (2013). Traumebevisst omsorg. Fosterhjemskontakt, 1, 10/17

4. Søviknes, I. (2016). Skade skjedd i relasjon helbredes i relasjon. Fosterhjemskontakt, 6/16

Følg cruxhjem på Instagram

Som fosterforeldre og i jobben med fosterbarn, er et av våre viktigste verktøy evnen til å mentalisere. Det hjelper oss å se at barnet er mer enn det det viser oss i ord og handlinger. Ordene og handlingene kan gi mening når vi forstår hva som ligger i barnet, i form av barnets historie, erfaringer og den daglige påvirkningen de står i. Slik kan jobben som fosterhjem og jobben med fosterbarna bli mer forståelig, og barnet kan selv lære å forstå seg selv og andre. Klarer fosterbarnet å forstå seg selv og andre, har det fått med seg en livsviktig ferdighet videre i livet. Mentalisering er en avgjørende sosial kompetanse for å klare seg godt i en kompleks verden.

Mentalisering

Tre beskrivende definisjoner på mentalisering (Skårderud m.fl., 2016)  ;

1. Å være opptatt av egne og andres mentale tilstander
2. Å se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden
3. Å forstå misforståelser

I en sosial situasjon skal en fosterforelder evne å se seg selv og hvordan en selv påvirker situasjonen og den andre. Samtidig som en undrer seg over hva som ligger i sinnet, følelsene og tankene til fosterbarnet. Dette sier noe om at det å være opptatt av egne og andres mentale tilstander er viktig som omsorgsperson. Slik kan en unngå å legge til grunn det en selv tenker og føler, og heller forstå hva som ligger i den andre. Det er en nyttig egenskap som hjelper oss å forstå hvorfor misforståelser har oppstått. Skårderud bruker metaforene å kunne lese mellom linjene og forstå underteksten.

Mentalisering som forståelsesramme og verktøy

Det er viktig å se barnet, og slik det fremstår, som mer enn bare her og nå. Barnet har alltid følelser og tanker vi ikke ser.  Vi må være nysgjerrige på hva disse er, slik at barnets handlinger blir forståelige for oss. Da kan vi lettere sette ord på og hjelpe barnet til å forstå sine egne følelser, seg selv og sine handlinger.

Mentalisering er også å forstå seg selv. Vi voksne må vite at hvordan vi har det, hva vi føler og hva vi tenker påvirker oss. Det påvirker vår evne til å mentalisere og tåle andre. Har vi selv en dårlig dag kan vi gå ut fra at vi ikke er like gode som vanlig til å forstå og hjelpe barnet med dets reaksjoner og handlinger. Det oppstår lettere misforståelser.

Hvorfor er mentalisering så viktig?

Mentalisering er viktig i arbeidet som fosterhjem for at vi skal klare å se forbi atferden til fosterbarnet, ved å hele tiden forsøke å forstå hvorfor barnet gjør som det gjør. Slik kan fosterforeldrene tåle barnets atferd bedre og ha mer forståelse for barnet. Da er det lettere å holde ut utfordrende atferd og atferd som ikke er forståelig for andre rundt. Og ikke minst hjelper det oss å akseptere barnet slik det er. Barnet er ikke det det gjør. Først når barnet føler seg akseptert for den det er vil fosterforeldrene kunne gi den støtten barnet trenger for å utvikle seg positivt.

Fosterbarn har ofte ikke fått en omsorg i oppveksten som har hjulpet dem til å utvikle god sosial kompetanse og sunne relasjoner. Gjennom trygg og god omsorg, der de voksne forstår og støtter barnet, vil barnet få muligheten til selv å utvikle den sosiale kompetansen mentalisering – å se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden.

Betydningen av et «dra til helvete!»

Har du som fosterforelder satt en grense som ungdommen ikke liker vil et «dra til helvete!» kanskje bety at ungdommen forteller at «jeg liker ikke å bli begrenset og ikke få det slik jeg vil». Kommer ungdommen hjem og er oppkavet, stresset og går rett på rommet uten å si hei, og du vil høre hva som er galt og banker på døren. Da kan et «dra til helvete!» bety at det er vanskelig å snakke om det som er galt. Det betyr ikke at du er uønsket og at ungdommen vil ha deg bort.

I hvilken situasjon ville vi grepet fatt i at ungdommen bruker ufint språk, satt grenser for språkbruken og hjulpet ungdommen å finne andre måter å vise sin frustrasjon på? Og i hvilken situasjon ville vi ventet med dette og heller fokusert på at her opplever jeg at du ikke har det bra, har det er skjedd noe som var vanskelig for deg?

Et annet eksempel kan være at barnet kommer til deg, men samtidig viser en avvisende atferd. Barnet unngår blikkontakt, sitter med ryggen til og ser på mobilen. Da kan vi føle at barnet er avvisende mot oss, men ved god mentalisering kan vi forstå at barnet søker oss, men ikke har evne til å skape kontakt selv og ikke er bevisst at det har en avvisende atferd.

Vårt mentale kompass

Vi kan si at mentalisering er et mentalt kompass vi kan bruke til å navigere etter i omsorgen for fosterbarnet. Godt for oss og godt for barnet. Ingen kan klare å treffe 100% på å forstå verken seg selv eller andre 100% av tiden. Men å respektere og være bevisst at vi alle er mer enn vi viser, og at dette påvirker oss, gjør at vi har en bedre sjanse til å treffe ganske så bra.

Følg oss på Instagram

Foto: Bermix Studio, Unsplash

Nyere tilknytningspsykologi poengterer at barna våre trenger at vi i tilstrekkelig grad oppfatter hvordan de har det, og ikke minst at vi lar barnet forstå at vi har oppfattet følelsene de har. Når vi har et godt bilde av hvilke følelser barnet har er det lettere for oss å forstå hva barnet trenger fra oss. Det kan være trøst, ledelse, dele glede, beskyttelse osv. Vi vet også at barna lærer å håndtere egne følelser ved at foreldrene helt fra starten av aktivt anerkjenner og  organiserer barnets følelser, for barnet og sammen med barnet.

«Noe» kommer i veien

Ofte går denne delen av omsorgsoppgaven naturlig og av seg selv. Men de aller fleste foreldre opplever at «noe» av og til kan komme i veien.  Noen ganger kamuflerer barnet hvilke følelser og behov det har slik at de blir lette å overse. Barnet kan for eksempel late som det er selvhjulpent når det egentlig trenger at vi tar ledelse og viser oss større, sterkere og god. Andre ganger kan barna villede foreldrene, for eksempel ved å avvise eller klandre foreldrene når barnet faktisk trenger trøst og beskyttelse. Vi kaller det ofte for villedende signaler fra barnet. Her er det lett å bli lurt.

Foreldrefølelser påvirker samspillet med barnet

Foreldre blir også følelsesmessig aktivert i samspill med sine barn. Det er naturlig og nødvendig. Et mangfold av følelser kan vekkes i oss, både god følelser som glede, stolthet, kjærlighet, nysgjerrighet, håp osv. Alle vet også at barn kan få oss til å føle strevsomme følelser som for eksempel sinne, føle seg invadert, føle seg avvist, avmakt, skam, skyld, redsel, tomhet osv.  Mange av disse følelsene har vi kanskje god kontakt med. Vi kjenner dem igjen, vi vet hva det er og kanskje har vi ganske god kontroll på hvordan vi lar eller ikke lar følelsene påvirke hva vi gjør.

Noen av de strevsomme følelsene foreldre kan ha er kanskje mer aksepterte å ha, mens  andre følelser er det vondere å vedstå seg.  Ofte er det også slik at foreldre bare kjenner en diffus uro eller angst i bestemte situasjoner i samspillet med barnet.

En far kan for eksempel få hjertebank og bli veldig redd når han skal fastholde en grense for en utprøvende 14 åring.  En mor kan føle seg fullstendig  invadert når treåringen blir klengete og vil følge med inn på do. Samtidig kan hun ha skyldfølelse for nettopp å ha denne invasjonsfrykten overfor sitt eget barn. En far kan bli sint og føle forakt når 10 åringens viser frykt eller ikke mestrer en oppgave.

Haimusikk

Alle foreldre vil merke en eller flere av disse følelsene i varierende grad. Ofte uten at de helt kan forstå eller sette ord på hva det er som skjer. «Vi blir trigget av noe, som gjør at vi får en eller annen uro i situasjonen hvor det egentlig ikke er grunn til å ha de reaksjonene, en slags falsk alarm» ( Ida Brantzæg, folkom.no). Felles for disse følelsene som vekkes i oss er at de fort kommer i veien når vi skal møte barnet på følelsene det har, og når vi skal vurdere hva barnet trenger fra oss.  Vi kaller ofte dette følelsesmessige strevet for «haimusikk» – fra filmmusikken til «Haisommer».

Vår egen omsorgserfaring påvirker oss i foreldrerollen

Nyere forskning i tilknytningspsykologi viser oss at hvordan vi blir følelsesmessig aktivert i møte med barna våre i stor grad henger sammen med hvordan vi selv ble møtt på våre følelser av våre omsorgspersoner da vi var små. Noen foreldre har hatt omsorgspersoner som  lot  dem erfare at det var ufarlig å være sint, stolt, hjelpeløs, redd, glad, skyldtynget eller skamfull. Deres omsorgspersoner hjalp barnet å organisere og håndtere disse følelsene på en god måte.

Andre foreldre har erfart at når de var redde, sinte, skamfulle, eller trengte trøst var dette ugreit. Kanskje ble disse følelsene ignorert, avvist eller straffet. Som barn lærte vi da at strevsomme følelser holdt vi for oss selv. Vi måtte «ordne» strevet selv.

Nå for tiden er det ganske vanlig blant mange voksne å analysere egen oppvekst. Ofte kan vi bli ganske harde i dommen over våre foreldres feil eller mangler. Da er det viktig å huske at også våre foreldre har sine tidlige erfaringer i forhold til å bli møtt/ikke møtt på følelser fra de var små.

Vi lover oss selv at vi ikke skal repetere våre foreldres feil. Samtidig er det slik at tidlig læring sitter veldig godt i og fra tanke og plan til praktisk endring er det en lang vei. I mye av det vi som foreldre byr på i samspill med barnet vårt er vi nok mindre rasjonelt styrte enn vi liker å tro.

Trøsten er at «haimusikk» er en del av alle foreldre. I større eller mindre grad har vi med oss våre sårbare områder i det følelsesmessige minnet. Det er mulig å bli kjent med egen «haimusikk».  Ikke for å få den til å forsvinne, men for å ha litt mer kontroll på den slik at den ikke setter oss så lett ut av spill når vi skal være større, sterkere, klokere og gode i møte med vårt barn.

Hvilke følelser ble møtt/ikke møtt da du var barn?

For deg som synes dette temaet  er interessant så kan oppgaven under være fin. Når du svarer på den kan du få et bilde av hvordan dine ulike følelser som lite barn ble møtt eller ikke møtt av dine omsorgspersoner.  Psykologi er ikke matematikk. Mange faktorer spiller inn, men ofte ser vi at de følelsene våre omsorgspersoner møtte på en god måte, de er vi også gode på å møte hos våre egne barn. Likedan, de følelsene som våre omsorgspersoner ikke møtte oss godt på, de vil vi ofte ha større utfordringer med å møte på en god måte når vi møter disse følelsene i våre egne barn.

For noen foreldre kan «haimusikken» være ødeleggende for omsorgen til barnet. Det kan kreve særskilt hjelp og støtte. For de fleste vil den sette krokfot av og til, men stort sett være håndterlig.

Figur oppgave: Å være sammen

For alle kjernefølelsene ( nysgjerrighet, glede, tristhet, frykt, sinne og skam) kan du tegne en sirkel. Plasser hver sirkel enten på innsiden, utsiden eller delvis på utsiden/ innsiden i trygghetssirkelen basert på: din opplevelse som barn av hvor mye din omsorgsgiver var i stand til å være sammen med deg og hjelpe deg med å organisere de ulike kjernefølelsene. Om du hadde flere omsorgspersoner kan de ha møtt deg og dine følelser ulikt. Tegn gjerne opp en sirkel for hver omsorgsperson. ( Circle of security)

Reparasjon

Har vi som foreldre bomma på barnets følelser og behov, så kan vi nesten alltid reparere ved å gå til barnet å beklage det vi gjorde feil. De fleste barn tåler også at vi av og til ikke oppfatter bommerten vår, eller at vi noen ganger glemmer å reparere.  Husk:  Å oppriktig beklage en feil styrker relasjonen. En oppriktig beklagelse fra omsorgspersonen betyr ikke å slippe opp grenser, bli utydelig eller droppe lederansvar. Vi fortsetter å være så store, sterke, kloke og gode som vi kan. Det er som regel nok.

Følg oss gjerne på Instagram

Å være et godt fosterhjem handler om de vanlige tingene som kan gjøre hverdagen trygg og god. Rutiner og vaner. Noen barn har aldri hatt det. For et barn som har hatt det vanskelig kan det å få oppleve vanlige ting gjøre en forskjell. Et fosterhjem gir rammer og trygghet slik at barn kan være barn.

Barn som flytter i fosterhjem

Det er ulike og sammensatte årsaker til at barn flytter i fosterhjem. De to vanligste årsakene til at barn kommer inn under barnevernets omsorg, er foreldrenes manglende foreldreferdigheter og et hjem med høyt konfliktnivå. Det kan også handle om rusrelaterte og/eller psykiske problemer hos foreldrene, og fysisk eller psykisk mishandling av barna. Barn som har opplevd omsorgssvikt strever ofte med lav selvtillit, fysiske og psykiske vansker, savn og tristhet, sinne og aggresjon. Mange har i tillegg utfordringer i forhold til skoledeltakelse eller utfordringer i andre sammenhenger. De kan mangle hverdagserfaringer og ferdigheter, fordi de ofte har brukt kreftene på «å overleve» i en kaotisk hjemmesituasjon.

Glede, styrke og nærvær

Vi har lang erfaring og høy kompetanse på å skape gode fosterhjem. Å være fosterhjem er en svært meningsfull oppgave med mange gleder. Krevende stunder hører som regel med. Da er det godt å ha noen i nærheten som også følger opp deg.

Den gode tvilen

Det er helt vanlig å tvile på om man er klar for å ta denne viktige rollen. Usikkerheten kan være velbegrunnet, eller bare være et uttrykk for ansvarlighet. Å bli fosterforeldre er både en følelsesmessig og faglig modningsprosess. Prat med oss eller meld deg på ett av våre kurs! Det vil gi en bedre forståelse av hva fosterhjem innebærer i praksis, og en avklaring på om det passer i din egen livssituasjon

Fosterhjemskurs

Målsetning med fosterhjemskurs er: Få innføring i fosterhjemsarbeid, bli bedre kjent med seg selv, bli kjent med fosterbarna og bli motivert til å bli fosterhjem.

Kursets innhold: Fosterhjemskurset er delt opp i 6 samlinger hvor vi bl.a gjennom foredrag, film, gruppearbeid, diskusjoner og hjemmeoppgaver gjennomgår ulike temaer knyttet til fosterhjemsarbeid.

1. Fosterhjemsarbeid
2. Tilknytning og utviklingsstøtte
3. Omsorgssvikt og utviklingstraumer
4. Trygg base og Traumebevisst omsorg
5. Brukermedvirkning og metode
6. Kursavslutning.

Kurset er gratis og uforpliktende.

Bli med i fellesskapet

Fosterbarn er like forskjellige som alle andre barn. Derfor tilpasser vi i CRUX tilbudet gjennom våre fosterhjem med ulike støttetiltak. Familiene får opplæring, tett oppfølging og veiledning og har fellesskap med andre fosterfamilier. I CRUX tror vi på kraften i gode relasjoner, der det vanlige, hverdagslige, og det faglige virker sammen. Det kan skape endring og øke barnas tillit, selvbilde og trygghet.

Som fosterhjem i CRUX får du som fosterforelder personlig oppfølging, og blir en del av et engasjert fellesskap. Du og dine har tilgang til flere faglige ressurser og sosiale tilbud sammen med andre fosterhjem som: Grunnopplæring, kurs og veiledning, bakvaktordning hele døgnet alle dager, personlig veiledning og oppfølging av fagkonsulent, gruppeveiledning med andre fosterhjem, barne- og ungdomsgrupper for biologiske barn, fedregrupper faglig og sosialt, sosiale arrangement og felles aktiviteter.

Økonomisk godtgjørelse

Den ene voksne i hjemmet vil få oppdragsgodtgjørelse etter utdanning og erfaring. I tillegg følger pensjons– og forsikringsordning som oppdragstaker. Utgiftsgodtgjøringen er skattefri og skal blant annet dekke utgifter til: mat, klær, lek, ferie, fritid, hus, strøm, reise, telefon, media etc. Fosterhjemmene mottar barnetrygd.

Vi gir alt for barna

Hvis du vurderer å åpne hjemmet ditt for barn som trenger en trygg hverdag, håper vi du velger å samarbeide med CRUX. Målet vårt er ikke at alle skal bli fosterforeldre, men å finne flere. Selv om det blir stadig flere fosterhjem, er det enda flere barn som venter. Det vi kan love deg, er at vi vil gjøre alt for at du skal lykkes, i et felles ønske om å gi barna en best mulig fremtid.

Velkommen til et positivt miljø, preget av raushet og inkludering.  Ta kontakt på oppvekst- hjem@stiftelsencrux.no eller 477 90 020 om for mer informasjon eller en uformell prat.

Følg oss gjerne på Instagram

Se om du kan være aktuell som fosterhjem i CRUX:

Ta fosterhjemstesten vår

Kapp de gode håp ligger nær sørspissen av Afrika, og har fått navnet sitt etter at den portugisiske oppdageren Bartolomeo Dias i 1488. Han kalte odden «stormpynten» fordi den var så vanskelig å passeres, da vær- og havforholdene var så uforutsigbare og farlige.  Å runde Kapp de gode håp var en viktig milepæl for sjøfarere i gammel tid. De visste at dersom de klarte å runde den farlige odden, hadde de et godt håp om å nå India. Tenk deg den gleden de må ha følt når de hadde mestret denne vanskelige kyststrekningen. Dette må ha gitt dem enorm styrke og mot til å seile videre mot India.

Håpet er en drivkraft som gir oss mot, styrke, vilje og glede, selv når håpløsheten er stor. Håpet blir ikke gitt oss, ei heller kan vi kjøpe håpet. Håpet skapes av deg og meg. Det er en måte å leve på, noe man gjør, man venter ikke, og alle kan gjøre noe. Håp skapes i menneskemøtene, også i de ordløse øyeblikkene. Å se gleden i din demente mors øyne, når du kommer på besøk, skaper håp og mening.  Fellesskapet og samhørigheten i slike øyeblikk gir en positiv retning – vi hører sammen.

I boken «Gud og de vonde» retter Torborg Aalen Leenderts søkelyset på forholdet mellom mening og meningsløshet. Hun sier at få ting i livet betyr så mye for oss som det som har med mening å gjøre: – at vi betyr noe for noen – og at livet kjennes meningsfylt. Ikke minst kan det utgjøre en stor forskjell dersom det vanskelige i livet kan få mening – og ikke bare er totalt meningsløst. Torborg Aalen Leenderts forteller videre i boken om barna som kom til et barnehjem i London under krigen. De hadde lidd nød på forskjellig vis, og selv om de nå var i trygge hender, kjente de seg ikke trygge på om de ville ble ivaretatt neste dag. Utryggheten satt i kroppen deres. Dermed kom de ansatte på at de kunne la barna få sove med et stykke brød i hånden. Brødet ble et symbol de kunne ta med seg inn i natten for å sove trygt og slippe å være redd for morgendagen. Omsorgen fra de ansatte og brødet gav dem håp.

Å hjelpe noen som har blitt skadet kan oppleves vanskelig og vondt. Så mye er knust, så mye er ødelagt. Gjennom ditt håp kan sår og skader heles. Det som var tapt, finnes igjen og de som var ødelagt kan bli reparert. At noen har tro på deg, ser deg, gleder seg over deg, gir deg mat når du er sulten, en varm seng når du er trett, et varmt blikk når du er usikker, gleder seg over deg – skaper håp og mening for livet.

Advent og jul nærmer seg. For mange er denne tiden vond og vanskelig, ensomheten og håpløsheten kan føles stor. Håpet skapes av deg og meg, så la oss være håpsbærer for hverandre. Håp er drivkraften som gir oss mot, styrke, vilje og glede, selv når håpløsheten er stor.

Fin advent!

fosterhjemshelter.no

følg oss gjerne på instagram

Foto: Lukas Langrock, Unsplash

Også vi foreldre trenger trøst
Synes du også at livet som forelder er ganske hardt av og til, kanskje til og med ganske ofte? I så fall er det fullt forståelig, vi kan alle kjenne det sånn. Derfor kan vi si at det ikke bare er våre barn som trenger trøst jevnt og trutt. Vi kan også trenge det. Vi vil også trenge litt godhet og forståelse av andre voksne, fra en partner eller venn, når vi føler oss utmattede eller slitne. Det er nemlig ganske hardt å være forelder, og vi kan alle streve med å få det til med våre barn.

For noen er det hardt å miste mange timer søvn de første årene. For andre er det vanskelig å bli enige seg imellom om fordeling av oppgavene. Flere har barn som ofte blir veldig sinte, mens andre har barn som lukker seg inn i seg selv og er vanskelige å få kontakt med. Ferier blir ikke så kjekke som en hadde sett for seg, og en kan grue seg til julefeiringen. Bekymringer og stress kan sette seg i kroppen og få oss til å se mørkt på fremtiden.

For de fleste foreldre har også denne corona-tiden vært en ekstra belastning. Vi har blitt både engstelige og utmattede. Vi har måttet være lærere for våre skolebarn, vi må passe på smittefare hele tiden, vi har vært og er fortsatt ganske isolerte, og mange av de vanlige rutinene har blitt endret. Med andre ord, livet er hard for oss foreldre!

Typiske tunge tanker
Det er vanlig å i perioder kunne få tunge tanker om oss selv som foreldre, og disse kan ende opp som regelrette tankefeller (at vi tror det er sant). Derfor må vi dele disse tankene med noen. Virkeligheten er alltid mer nyansert.

– «Jeg er en mislykket forelder». Denne er ofte vanlig hvis barnet har en periode med ulike utfordringer, for eksempel på skolen, eller i leken med andre. Den kan også bli utløst av at barnet for eksempel viser mye vilje og uregulerte følelser. Tanken er ganske vond i seg selv, og den setter seg ofte i kroppen slik at du blir fysisk sliten i tillegg til trist i humøret.

– «Barnet mitt utvikler seg ikke slik jeg ville». Selv om vi gjør alt «rett», kan barnet likevel få en annen utvikling enn hva vi hadde håpet. Det er mange faktorer som påvirker utviklingen som vi ikke kan kontrollere, for eksempel medfødte disposisjoner. Denne tanken er veldig plagsom og føles stressende, og kan gjøre oss irritable overfor barnet.

– «Barnet mitt liker meg ikke». Denne tanken kan for eksempel bli utløst av små situasjoner der barnet avviser deg eller er sint på deg som forelder, eller at du over tid føler barnet søker andre fremfor deg. Dette er en veldig tung tanke som kan få deg til å føle sorg, og du kan få lyst til å trekke deg tilbake fra barnet og la det være alene.

– «Alle familier koser seg sånn utenom oss». Detter er en ganske ny og tidstypisk tanke, som i stor grad henger sammen med at vi er mer fokuserte på å vise et idyllisk bilde av egen familie utad nå enn tidligere. Vi bli derfor bombardert med bilder av lykkelige familier, mens vi selv kanskje føler oss i en helt annen verden. Tanken kan gjøre deg ganske deppa, og i verste fall ødelegge lysten din til å være sosial.

– «Jeg blir for ofte for sint på barnet mitt/jeg klarer ikke å trøste barnet mitt». Disse tankene skaper ofte dårligst samvittighet i oss som foreldre, og får oss lett triste. Tankene er ofte vanskelig å bli kvitt, og gir en følelse av tomhet. De oppstår lettere i perioder vi er slitne, da vi ikke alltid klarer å møte barnets behov, eller hvis vi opplever stress på andre arenaer i tillegg til hjemme. Tankene kan gjøre oss ettergivne eller overdrevent snille, eller også faktisk (enda) mer irritable.

Trøst gir styrke
Foreldrelivet er ofte ganske dramatisk, dumme situasjoner vil oppstå, og vi kan bli gående å bære på vonde minner vi ikke hadde trengt å slepe med oss. Vi fortjener virkelig litt trøst av og til. Denne trøsten må vi foreldre gi hverandre. Vi må tørre å spørre hverandre hvordan vi har det, og tåle å lytte til det vonde som blir fortalt. Hvis vi får litt omsorg og trøst, vil vi også lettere klare å holde tunge tanker på avstand, eller til og med få dem ut av hodet. Trøsten kan nullstille oss, og gjøre oss klar for nye gode øyeblikk med barnet. Barnet våkner hver dag og er klar for å ha det fint med deg, klar for å oppdage verden sammen med deg. Klar for å oppleve kjærlighet fra deg. Det kan du være helt sikker på.