Nyere tilknytningspsykologi poengterer at barna våre trenger at vi i tilstrekkelig grad oppfatter hvordan de har det, og ikke minst at vi lar barnet forstå at vi har oppfattet følelsene de har. Når vi har et godt bilde av hvilke følelser barnet har er det lettere for oss å forstå hva barnet trenger fra oss. Det kan være trøst, ledelse, dele glede, beskyttelse osv. Vi vet også at barna lærer å håndtere egne følelser ved at foreldrene helt fra starten av aktivt anerkjenner og organiserer barnets følelser, for barnet og sammen med barnet.
«Noe» kommer i veien
Ofte går denne delen av omsorgsoppgaven naturlig og av seg selv. Men de aller fleste foreldre opplever at «noe» av og til kan komme i veien. Noen ganger kamuflerer barnet hvilke følelser og behov det har slik at de blir lette å overse. Barnet kan for eksempel late som det er selvhjulpent når det egentlig trenger at vi tar ledelse og viser oss større, sterkere og god. Andre ganger kan barna villede foreldrene, for eksempel ved å avvise eller klandre foreldrene når barnet faktisk trenger trøst og beskyttelse. Vi kaller det ofte for villedende signaler fra barnet. Her er det lett å bli lurt.
Foreldrefølelser påvirker samspillet med barnet
Foreldre blir også følelsesmessig aktivert i samspill med sine barn. Det er naturlig og nødvendig. Et mangfold av følelser kan vekkes i oss, både god følelser som glede, stolthet, kjærlighet, nysgjerrighet, håp osv. Alle vet også at barn kan få oss til å føle strevsomme følelser som for eksempel sinne, føle seg invadert, føle seg avvist, avmakt, skam, skyld, redsel, tomhet osv. Mange av disse følelsene har vi kanskje god kontakt med. Vi kjenner dem igjen, vi vet hva det er og kanskje har vi ganske god kontroll på hvordan vi lar eller ikke lar følelsene påvirke hva vi gjør.
Noen av de strevsomme følelsene foreldre kan ha er kanskje mer aksepterte å ha, mens andre følelser er det vondere å vedstå seg. Ofte er det også slik at foreldre bare kjenner en diffus uro eller angst i bestemte situasjoner i samspillet med barnet.
En far kan for eksempel få hjertebank og bli veldig redd når han skal fastholde en grense for en utprøvende 14 åring. En mor kan føle seg fullstendig invadert når treåringen blir klengete og vil følge med inn på do. Samtidig kan hun ha skyldfølelse for nettopp å ha denne invasjonsfrykten overfor sitt eget barn. En far kan bli sint og føle forakt når 10 åringens viser frykt eller ikke mestrer en oppgave.
Haimusikk
Alle foreldre vil merke en eller flere av disse følelsene i varierende grad. Ofte uten at de helt kan forstå eller sette ord på hva det er som skjer. «Vi blir trigget av noe, som gjør at vi får en eller annen uro i situasjonen hvor det egentlig ikke er grunn til å ha de reaksjonene, en slags falsk alarm» ( Ida Brantzæg, folkom.no). Felles for disse følelsene som vekkes i oss er at de fort kommer i veien når vi skal møte barnet på følelsene det har, og når vi skal vurdere hva barnet trenger fra oss. Vi kaller ofte dette følelsesmessige strevet for «haimusikk» – fra filmmusikken til «Haisommer».
Vår egen omsorgserfaring påvirker oss i foreldrerollen
Nyere forskning i tilknytningspsykologi viser oss at hvordan vi blir følelsesmessig aktivert i møte med barna våre i stor grad henger sammen med hvordan vi selv ble møtt på våre følelser av våre omsorgspersoner da vi var små. Noen foreldre har hatt omsorgspersoner som lot dem erfare at det var ufarlig å være sint, stolt, hjelpeløs, redd, glad, skyldtynget eller skamfull. Deres omsorgspersoner hjalp barnet å organisere og håndtere disse følelsene på en god måte.
Andre foreldre har erfart at når de var redde, sinte, skamfulle, eller trengte trøst var dette ugreit. Kanskje ble disse følelsene ignorert, avvist eller straffet. Som barn lærte vi da at strevsomme følelser holdt vi for oss selv. Vi måtte «ordne» strevet selv.
Nå for tiden er det ganske vanlig blant mange voksne å analysere egen oppvekst. Ofte kan vi bli ganske harde i dommen over våre foreldres feil eller mangler. Da er det viktig å huske at også våre foreldre har sine tidlige erfaringer i forhold til å bli møtt/ikke møtt på følelser fra de var små.
Vi lover oss selv at vi ikke skal repetere våre foreldres feil. Samtidig er det slik at tidlig læring sitter veldig godt i og fra tanke og plan til praktisk endring er det en lang vei. I mye av det vi som foreldre byr på i samspill med barnet vårt er vi nok mindre rasjonelt styrte enn vi liker å tro.
Trøsten er at «haimusikk» er en del av alle foreldre. I større eller mindre grad har vi med oss våre sårbare områder i det følelsesmessige minnet. Det er mulig å bli kjent med egen «haimusikk». Ikke for å få den til å forsvinne, men for å ha litt mer kontroll på den slik at den ikke setter oss så lett ut av spill når vi skal være større, sterkere, klokere og gode i møte med vårt barn.
Hvilke følelser ble møtt/ikke møtt da du var barn?
For deg som synes dette temaet er interessant så kan oppgaven under være fin. Når du svarer på den kan du få et bilde av hvordan dine ulike følelser som lite barn ble møtt eller ikke møtt av dine omsorgspersoner. Psykologi er ikke matematikk. Mange faktorer spiller inn, men ofte ser vi at de følelsene våre omsorgspersoner møtte på en god måte, de er vi også gode på å møte hos våre egne barn. Likedan, de følelsene som våre omsorgspersoner ikke møtte oss godt på, de vil vi ofte ha større utfordringer med å møte på en god måte når vi møter disse følelsene i våre egne barn.
For noen foreldre kan «haimusikken» være ødeleggende for omsorgen til barnet. Det kan kreve særskilt hjelp og støtte. For de fleste vil den sette krokfot av og til, men stort sett være håndterlig.
Figur oppgave: Å være sammen
For alle kjernefølelsene ( nysgjerrighet, glede, tristhet, frykt, sinne og skam) kan du tegne en sirkel. Plasser hver sirkel enten på innsiden, utsiden eller delvis på utsiden/ innsiden i trygghetssirkelen basert på: din opplevelse som barn av hvor mye din omsorgsgiver var i stand til å være sammen med deg og hjelpe deg med å organisere de ulike kjernefølelsene. Om du hadde flere omsorgspersoner kan de ha møtt deg og dine følelser ulikt. Tegn gjerne opp en sirkel for hver omsorgsperson. ( Circle of security)
Reparasjon
Har vi som foreldre bomma på barnets følelser og behov, så kan vi nesten alltid reparere ved å gå til barnet å beklage det vi gjorde feil. De fleste barn tåler også at vi av og til ikke oppfatter bommerten vår, eller at vi noen ganger glemmer å reparere. Husk: Å oppriktig beklage en feil styrker relasjonen. En oppriktig beklagelse fra omsorgspersonen betyr ikke å slippe opp grenser, bli utydelig eller droppe lederansvar. Vi fortsetter å være så store, sterke, kloke og gode som vi kan. Det er som regel nok.
Følg oss gjerne på Instagram