Fra fødselen av er barn helt avhengig av voksne for å overleve. Barn knytter seg til og tilpasser seg omsorgspersonene uavhengig av hvor god omsorg de får. Det handler altså om kvaliteten på tilknytningen, og om denne fremmer eller hemmer utvikling. Med bakgrunn i de tidligste relasjonserfaringene med omsorgspersonene lærer barn om seg selv, hvordan verden er og hva det kan forvente av andre, og generaliserer disse erfaringene (1). Barnet utvikler en indre arbeidsmodell som sier noe om hvordan samhandling med andre generelt vil være.
Mange barn som har erfart omsorgssvikt og traumer har levd under utviklingshemmende omsorgsbetingelser. Den sviktende omsorgen og traumene handler både om ting barnet er utsatt for, men også om mangel av det gode de ikke fikk. Begrepet utviklingstraumer referer til et dobbelt belastningsforhold, hvor barnet både utsettes for traumatiske belastninger samtidig som omsorgen svikter (2). Sentrale områder i hjernen påvirkes og endres av tidlige og vedvarende traumebelastninger, særlig påvirker det barnets tilknytning, hukommelse, evne til krisehåndtering, emosjonssystemet samt evne til refleksjon og selvforståelse (3).
Utviklingstraumer rammer dermed bredt, og påvirker barns fungering på sosiale, atferdsmessige og funksjonelle områder. Helt konkret kan dette vise seg som atferdsvansker, vansker i nære relasjoner, uro og engstelse, vansker med impulskontroll, avhengighet og tilbaketrekning m.m (3). Barnas atferd og reaksjoner kan forstås som reguleringsvansker med bakgrunn i sviktende omsorg (2).
Det er lett å tenke at en må ha spesialkompetanse for å kunne hjelpe barn med utviklingstraumer, men det finnes veldig gode muligheter til å hjelpe barna i hverdagen enten det er i egne familier, i fosterfamilier, barnehager, skoler, idrettslag etc. Det viser seg nemlig at skader som oppstår i relasjon også heles i relasjon (4). Noe av løsningen innebærer å gi barnet nye og gode relasjonelle erfaringer over tid, i et så stort omfang at den indre arbeidsmodellen til barnet endres. Samtidig skal man hjelpe barnet til å håndtere og regulere følelsene sine.
Traumebevisst omsorg (TBO) er en forståelsesramme som både tar høyde for barnets livsbetingelser og tidligere erfaringer. TBO baserer seg på tre grunnpilarer: Trygghet, relasjon og følelsesregulering, og rekkefølgen på disse er viktig (3).
Trygghet
Utviklingstraumatiserte barn kan ha begrunnet frykt for egen sikkerhet, eller sikkerheten til noen de er glad i. De kan også ha problemer med å stole på at voksne beskytter dem. Det er verdt å merke seg at fysisk trygghet ikke er det samme som opplevd trygghet. Utviklingstraumatiserte barn har ofte et hypersensitivt nervesystem, og samtidig dårlig evne til å regulere egne følelser og atferd. Voksne kan tenke at barnet er trygt, men barnet kan allikevel føle utrygghet og ha høy indre aktivering. For å hjelpe barn til å føle seg trygge, må vi se verden gjennom deres øyne, ut fra deres erfaringer, og tilrettelegge ut fra disse. En får nemlig ingen utvikling uten at barnet føler seg trygt.
Relasjon
Traumeutsatte barn har gjerne lært å forbinde voksne med vonde følelser, og dette kan fører til at de møter voksne med mistenksomhet, unnvikelse eller uvennlighet. Barns atferd kan utfordre voksne i stor grad. Endring av hvordan barn inngår i relasjon med andre og hvordan de greier å nyttiggjøre seg kontakt med voksne, forutsetter at barnet opplever trygghet og får gode relasjonelle erfaringer over tid. Det gir mulighet for reparasjon av tilknytningskader. Det er også viktig for at barnet skal få den støtten det trenger for å kunne regulere seg selv.
Det kan være nyttig å vite at vi alle er utstyrt med speilnevroner i hjernen som gjør at vi kopierer andres emosjoner. Når barnet møter oss med sinne, er det derfor en naturlig reaksjon at vi blir sinte tilbake. Dette er imidlertid lite hensiktsmessig. For å få til endring hos barnet må vi forsøke å se bak atferden og møter følelsene og behovene, og ikke la oss villede og irritere av barnets atferd og smerteuttrykk. Det betyr at den voksne må ha kontroll på egne følelser, og være reflektert og rolig nok i situasjoner til å ikke speile barnets uhensiktsmessige atferd. Tidvis vil en måtte overstyre sine egne refleks-reaksjoner, og dette kan være utfordrende å klare. Det hjelper om voksne forstår at barn gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger, og at barn ikke velger å være vanskelige. Den voksne har ansvar i samhandlingen og hvordan denne blir.
Følelsesregulering
Små barn har ikke mulighet til å regulere egne følelser da dette er ikke en medfødt evne (3). Barn lærer affekt- og følelsesregulering sammen med omsorgspersonene sine. Først ved at voksne regulerer barnet helt, så ved at barn og voksne gjør det sammen, og etter hvert greier barnet i økende grad å gjøre dette selv. Utviklingstraumatiserte barn har ofte fått lite reguleringsstøtte tidlig i livet, og greier derfor i liten grad å regulere seg selv. Det blir dermed en primæroppgave for omsorgspersonene å hjelpe barnet med dette (3), og andre nære voksne kan også bidra mye her.
En del voksne kan føle for å disiplinere barn som ikke oppfører seg slik vi ønsker, og TBO blir av noen opplevd som grenseløs. Dette er ikke riktig. Måten grensene settes er annerledes, og det er spesielt hva en gjør før en setter grenser som vil være avgjørende. Barn har ofte gode grunner til å gjøre som de gjør hvis vi voksne er litt nysgjerrige før vi trekker noen konklusjoner. En får ofte bedre grenser som er forståelige for barna dersom voksne og barn snakker sammen før grenser blir satt. Da bære grenser også mer preg av omsorg og beskyttelse enn av straff.
Barn blir rolige og trygge ved å føle seg forstått. Små barn kan en ta på fanget, trøste og bysse. Men hvordan kan en bysse en tenåring som er sint, ikke stoler på voksne og ikke har lært å regulere seg selv? Det er ikke nødvendigvis lett, men det hjelper om voksne har vennlighet i blikk og stemme, forståelse i ord, holdning og handling, og en stor porsjon tålmodighet. Vi må utsette barn for det vi vil de skal lære. «Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest» gjelder ofte for disse barna.
I møte med sårbare barn og unge peker pilen ofte tilbake på oss selv, og det er viktig å reflektere over hva vi bringer med oss inn i menneskemøtene. Det er nemlig vi som er verktøyet. Vi er alle et produkt av oppveksten og tilknytningserfaringene våre, uten at vi alltid er så bevisst hva vi har med oss. Voksne må vite noe om egne refleks-reaksjoner og triggere, samt hvordan vi regulere oss selv. Kroppsspråket vårt snakker høyere enn ordene, så det er viktig at det vi sier og det vi viser via kroppsspråket stemmer over ens, og at vi forsøker å møte barna med mest mulig følelsesmessig nøytralitet.
Kunnskap om utviklingstraumer og traumebevisst omsorg gjør at voksne i større grad klarer å møte barn med forståelse, empati og håp uansett hvilke erfaringer barna har. Barns hjerne er plastisk, bruksavhengig og formes og utvikles i samhandling med omgivelsene (2). Det gjør at nye erfaringer og strategier etter hvert vil kompensere og erstatte gamle.
Utviklingstraumatiserte barn og unge trenger omsorg i store doser gjennom mange repetisjoner, over lang tid og på mange relasjonelle arenaer samtidig for at det skal gjøre tilstrekkelig mønstre av erfaringer (2). Skolen er en nøkkelarena pga. mengden relasjonelle erfaringer barn gjør her (2). Men vi alle kan bidra – ved at vi alle trekker i samme retning og gir barnet gode relasjonelle erfaringer på den arenaen vi møter dem. Alle som er sammen med traumatiserte barn, enten det er hjemme, på skolen, på fritiden og ellers i samfunnet, kan bidra i tilfrisknings- og utviklingsprosessen deres ved å være trygge, anerkjennende og omsorgsfulle. Denne måten å møte barn på vil være god for alle barn, ikke bare de utviklingstraumatiserte. Måten vi møter barn på har nemlig stor betydning for deres opplevelse av egenverd.
Mange fosterforeldre har mye kunnskap om traumebevisst omsorg, og de gjør en stor innsats hver eneste dag for å hjelpe barn å hele skader som er blitt påført dem. Det er ikke uten grunn at vi i CRUX oppvekst – hjem kaller hjemmene våre for «fosterhjemshelter».
Resiliens
Du er gjerne kjent med begreper som løvetannbarn om barn som klarer seg til tross for store belastninger. På fagspråket kaller vi dette resiliens. Resiliens er et begrep som benyttes for å belyse barns positive tilpasning til tross for belastende erfaringer. Utviklingen av resiliens ses ofte som et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale forhold, og det er flere faktorer som spiller inn her. Bl.a. barnets intelligens og temperament, hvor mye støtte barnet har fått i familien, samt ytre støtte fra omgivelsene.
Hva er det som avgjør hvem det går bra med og ikke? Det viser seg at det som skiller de som klarer seg bra under belastende forhold fra dem som ikke gjør det, er at de både har kapasitet og mulighet til å inngå i positive og utviklingsstøttende relasjoner til andre (3). Med utgangspunkt i dette blir det svært viktig å hjelpe barn som har negative relasjonelle erfaringer til å få nye gode erfaringer, slik at de etter hvert kan inngå i utviklingsfremmende relasjoner til andre. Selvregulering synes å være et av de viktigste prosjektene i et barns utvikling, og kvaliteten på tilknytningen har sammenheng med stresshåndtering og psykisk helse senere i livet (1). Dette er også noe av bakgrunnen for at vi i CRUX oppvekst -hjem legger svært stor vekt på at voksne skal forstå, anerkjenne og møte barns følelser. På den måten hjelpes barnet til selvregulering, samt å styrke det relasjonelle båndet mellom voksne og barn både i fosterhjemmet og etter hvert i andre arenaer barn ferdes i.
Kilder:
1. Sjøvold, M.S. & Furuholmen K.G. (2015). De minste barnas stemme. Utredning og tiltak for
risikoutsatte sped- og småbarn. Oslo: Universitetsforlaget
2. Nordanger, D.Ø. & Braarud, H.C. (2017). Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i en ny
traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget.
3. Jørgensen, T.W. & Steinkopf, H. (2013). Traumebevisst omsorg. Fosterhjemskontakt, 1, 10/17
4. Søviknes, I. (2016). Skade skjedd i relasjon helbredes i relasjon. Fosterhjemskontakt, 6/16
Følg cruxhjem på Instagram