Publisert 4. november 2020

Halloween-monstre og høstmørke – om redsler hos barn

Publisert 4. november 2020

Høsten er kommet, og bladene blåses ned fra trærne mens kvelder og morgener blir stadig mørkere. Vinden uler utenfor vinduet, og den siste helgen i oktober kommer et rikt utvalg av monstre på besøk for å spør etter godteri. For små barn kan høsten fortone seg som hakke skumlere enn de andre årstidene. Redsel er en av de absolutt sterkeste følelsene i barn, og er ofte den følelsen som er mest i sving, spesielt de første 4 årene. Det er en av våre mest grunnleggende følelser som på en veldig konkret måte viser barnets behov for beskyttelse av en omsorgsperson for sin overlevelse. Barnet er helt avhengig av og regner også med at du er den ultimate beskytter mot allslags farer. Men frem til skolealder henger barnets følelse av redsel i liten grad sammen med faktisk fare i ulike situasjoner. Forskning viser at barn har noen medfødte redsler, for eksempel høyder (å falle ned) og brann, men at det ellers i stor grad er slik at barnet må gjennom en opplæring i barndommen om hva som er faktisk farlig og hva som bare føles farlig. En tøff toåring kan for eksempel godt hoppe i bassenget og tro han kan svømme, eller gå uredd bort til nabohunden for å gi den en klapp.  Vi må alle få erfaringer og læring fra det virkelige liv for å etterhvert skjønner hva som er farlig og hva som ikke er farlig.

Redsel-liste

Det er mange ulike redsler for et barn. Alle barn utvikler en egen ”liste” i hodet for hva de er redde for på bakgrunn av erfaringer de får. For noen sette kanskje minne seg av monsteret i døren den 31.10 seg og gjør det vanskelig å sovne. For andre kan en utilsiktet separasjon fra omsorgspersonen føre til en frykt for å bli forlatt, og denne kan være veldig dominerende slik at det bruker all sin tid på å følge forelderen rundt overalt. Andre kanskje får seg en støkk når de blir bjeffet til av nabohunden, og går lange buer utenom hunder i fortsettelsen. Redsel for å få vondt/fysisk smerte blir også ofte en dominerende redsel hvis barnet har opplevd litt smerte i ulike situasjoner, for eksempel fått såpe i øynene ved hårvasken. Også tannpuss, negleklipp eller til og med håndvask kan fortone seg som potensiell faresituasjon for et barn. Foreldre kan ofte bli overrasket når de skjønner at noe de trodde var uvilje egentlig var en redsel, – «Hva, synes du dokken fra tante Lilly er skummel? Er det derfor du ikke vil leke med den?»

Mer redd i ulike perioder i barndommen

Når barnet begynner å utvikle forestillingsevnen i 3-4 årsalderen blir fantasi-forestillinger om farlige skapninger en naturlig del av barnets verden. Denne redselen innbefatter alle skumle fantasier om farlige vesener, for eksempel spøkelser, dinosaurer eller mumier, eller andre skumle scenarioer, ofte ganske diffuse for barnet. Skumle fantasier er egentlig en smart mekanisme fra evolusjonen, fordi de får barnet til å holde seg nær deg som forelder (eller andre voksne), selv om det nå rent fysisk er i stand til å gå langt fra deg på egen hånd. Evnen til å kunne forestille seg farer er derfor et viktig utviklingsmessig skritt for barnet som er en del av dets hjerneutvikling, selv om vi foreldre kanskje kan undre oss over at barnet plutselig blir redd for monstre når det er tre år og ikke var det da det var to år. Også i ungdomsalderen kan en ha ulike faser der en igjen blir mer redd, blant annet fordi hjernen gjennomgår noen forandringer (for å tilpasse seg voksenlivet) som gjør den mer sårbar for inntrykk. En ungdom kan godt bli redd i lang tid av en skummel skrekkfilm for eksempel, selv om han vet at han ikke er i fare selv.

Å sette ord på redselen

For at barnet skal utvikle en god forståelse av sine redselsfølelser, må du ta dem på alvor når de er redde, uavhengig av om situasjoner faktisk er farlig for barnet eller ikke. Det viktigste for barnet frem til skolealder er nemlig å lære seg å forstå når det er redd, og kunne sette ord på denne følelsen. Ved å utvikle en åpen og tett dialog med barnet omkring dets redselsfølelser, hjelper du barnet med å kjenne igjen sin redsel, og å kunne uttrykke den på en forståelig måte. Dette er svært viktig, da innestengt redsel ofte kommer ut som ulike atferdsproblemer, som aggresjon, tilbaketrekning, stahet, trass, og til og med lyving og stjeling uten at det er så lett for oss voksne å skjønne at det er redsel som ligger bak. Men forskning viser for eksempel at redsel svært ofte ligger bak aggresjon hos barn. Det å snakke med barnet om redsler som det har vil gjøre det mye lettere for barnet å på et tidlig tidspunkt lære hva som er faktisk farlig og ikke, og dermed både gjøre tilværelsen til barnet tryggere og dempe unødig redsel i barnet.  Hvordan gjør en dette?

 

Tre steg til mestring av redsel når du skjønner at barnet ditt kanskje er redd

1. Hjelp barnet med å regulere sin følelse. Vis barnet at du forstår det, og hjelp det å sette ord på redselen sin. Snakk om redsel selv om barnet ikke selv kan snakke.

Bruk litt tid på å la barnet føle seg forstått. Når barnet føler du forstår dets følelse, vil den også gi litt slipp i barnet, og barnet vil gli inn i andre følelser. Denne prosessen blir veldig forsterket av at barnet får uttale navnet på følelsen selv.

2. Vedvarende redsel: Hjelp barnet med forsiktig eksponering. Oppsøk det barnet er redd for sammen. Bruk eventuelt litt avledning (vanligvis unødvendig fra 4-årsalderen), og/eller premier, for eksempel ved blodprøver.

3. Fra 3- 4-årsalder: Når barnet roer seg: Snakk med det om hva det tenkte i situasjonen. Hjelp det med å finne betryggende tanker som forebygging.

Eksempel:

Sarah (4) ligger urolig i sengen ved legging, og vil lese nye bøker hele tiden, og nekter å la mor gå ut. Til slutt spør mor fortvilt – Er det noe galt eller? Nå må du sove!

– Ja … Det kan komme et monster fra skapet …

– Å ja, sier mor, – du tenker det skal komme et monster fra skapet? Blir du redd da eller?

– Ja…jeg  er redd monsteret….

– Ok, da skjønner jeg, du er redd, stakkar… Det er jo en skummel tanke du har der.. Mor stryker Hanna over håret og ser mildt på henne. – Jeg måtte alltid sjekke skapet for monster da jeg var liten, sier mor.

– Kan vi sjekke mitt skap også?

– Ja, sier mor.

Så åpner de skapet. Ikke overraskende er det ingen monstre der. Hanna legger seg igjen.– Hjalp det? Sarah nikker.

–  Skal du prøve å legge deg på nytt, så kan jeg sitte her i gangen og passe på mens du sover?

– Ja, ok, sier Hanna, og legger seg med dynen godt over hodet, men med glipe ut slik at hun kan se mor sitte med boken sin i gangen.

Så sovner Hanna. Med seg har hun en erfaring av å bli forstått på, kunne snakke om og å mestre sin egen redsel.

(eksempelet er hentet fra «Den lille redselsboka, Vestvik, 2017)

Våre egne følelser

Vi foreldre kan selvsagt også være redde for alt mulig. Men for barna må vi fremstå som uredde, til tross for indre uro. Man kan tåle å være ganske redd inni seg, men likevel fremstå som fattet.

Våre egne følelser spiller heller ikke alltid på lag når barnet viser redsel. Det kan være irriterende for noen og enhver når minsten nekter å legge seg, sitte på do, gå bort å leke med de andre barna, være litt på rommet for seg selv, eller vasse litt i vannet. Vi må gå noen runder med oss selv og bite det i oss, puste tungt, telle til ti. Men det er ikke kjekt å være redd for barnet. Magen blir vond, kroppen skjelver. Barnet gjør ikke dette med vilje. Det er nå barnet trenger deg og tryggheten din.